Deltakar Og Tilskodar Og Andre Essays Hans Skjervheim

DEBATT: Er det ikke dypt menneskelig å kjenne et ubehag ved å få sine handlinger årsaksforklart? Ubehaget skyldes en usannhet, hevder Truls Wyller.

Hans Skjervheim (Kilde: Aschehougagency.no)

Av Truls Wyller, professor i filosofi ved NTNU

Hans Skjervheim diskuteres igjen. I fjor kom artikkelsamlingen Hans Skjervheim en kritisk nylesning,1 som ga opphav til en viss debatt både i Morgenbladet, på Salongen ved Hans Ebbing, og i Norsk filosofisk tidsskriftnr. 1-2015 ved Andreas Hvidsten. I 2016 kommer samme tidsskrift med et temanummer om Skjervheim og Arne Næss. Og i nr. 1 og 3-4 2014 skrev jeg selv om hvorfor årsaksforklaringer av tilregnelige, menneskelige handlinger kan rammes av Skjervheims objektivisme-kritikk. Det følgende er ment som en liten utdypning av hvorfor jeg hevder det.

Deltaker og tilskuer

Gjennomgangstemaet i Skjervheims forfatterskap er objektivismekritikk, og noen av de viktigste innsiktene finner vi i artikkelen «Deltakar og tilskodar» fra 1957.2 Hovedpoenget derfra er nærmest blitt intellektuelt allemannseie: Det er forskjell på å være en engasjert deltaker i eget og andres liv og å være en vitenskapelig distansert tilskuer til det. Ser vi bort fra det, eller tenker vi oss et samfunn av mennesker som bare observerer hverandre, beveger vi oss ut over grensene for det menneskelige – til et mareritt av ren objektivering.

Til forskjell fra vanlig objekt-kunnskap er deltaker-kunnskapen refleksiv, hevder Skjervheim videre. Det gjelder forholdet vi har til våre egne tanker som noe vi selv står inne for og ikke liksom titter på utenfra. Ein kan prinsipielt ikkje objektivera seg sjølv, som han sier.3 Det gjelder også forholdet til våre med-subjekter, når vi engasjerer oss i det de måtte ha å bidra med til en felles refleksjonsprosess.

Innholdet av slike overveielser er ikke vanlige ting, men noe upersonlig og abstrakt: «Boligprisene kommer til å stige», sier et menneske til et annet. Selv om de er ulike personer med hver sin opplevelse av verden, forholder de seg til ett og samme tankeinnhold: at boligprisene vil stige. Hvem som helst kan ta stilling til dette tankeinnholdet, så det «tilhører» ingen, og det er meningsløst å plassere det i det ene eller andre individet, for eksempel i et menneskes hode.

Ulike roller

I lys av dette opptrer vi ifølge Skjervheim i to fundamentalt forskjellige roller. Vi kan ta stilling til innholdet av andres tanker («Nei, jeg tror prisene vil holde seg stabile»), og da forholder vi oss til dem som med-subjekter. Eller vi betrakter de andre som objekter og forklarer hvorfor de ytrer seg som de gjør («Det sier du fordi du vil ha meg til å kjøpe»). Objektivisme i menneskevitenskapene består i å redusere den første rollen til den siste, altså stillingtaken til forklaring.

Men, vil man kanskje innvende, og for mange er det et stort men: All ære til Skjervheim for å ha advart mot objektivisme og pekt på begrensningene ved mellommenneskelige forklaringer. Det får oss til å forstå at vi ikke bare kan være tilskuere til hverandre. Men vi er jo det også. Tilsvarende: Et samfunn der borgerne bare observerte og årsaksforklarte hverandres handlinger ville være umenneskelig, men det er vel ikke utelukket at vi ikke også kan gjøre det?

Men det er nettopp jeg mener er utelukket. Tilregnelige menneskers handlinger kan ikke årsaksforklares, og alle forsøk på å gjøre det innebærer en illegitim objektivering av menneskelig subjektivitet. Det synes i hvert fall å følge av Skjervheims poenger slik han selv forsto dem på bakgrunn av Immanuel Kant, Edmund Husserl og andre tenkere influert av tysk transcendentalfilosofi og fenomenologi.

Hva med bevisstheten?

Et viktig tema i denne tradisjonen er den nevnte refleksiviteten. Som levende organismer opplever vi et skille mellom tingene ute i verden og oss selv som bevisste vesener, og til forskjell fra kunnskapen om ting er kunnskapen om våre egne følelser og tanker refleksiv. Men hva kan vi da vite om andre menneskers bevissthet? Våre medmennesker er jo ikke en del av oss selv, men av vår omverden. Finnes det objektive sannheter om deres følelser og tanker? Hva er i så fall forskjellen på mennesker med bevissthet og steiner, stoler og andre ting uten bevissthet?

Problemet er at aldri har noe menneske sett et objekt «bevissthet«. Det vi ser, er mennesker og dyr som beveger seg rundt i verden på en måte vi gjenkjenner fra vårt eget bevisste liv. Da kan vi se smerte eller glede i et ansikt, og vi hører tanker i den verbale atferden til mennesker som arbeider, diskuterer eller avtaler å gjøre ting. Men i atferden finner vi ingen objektive fakta om et legemes bevissthet. Derfor ser ikke nødvendigvis en nevrokirurg i sin rolle som kirurg smerten hos en pasient som opereres uten bedøvelse.

Selv om vi tenker oss at hun kjenner samtlige objektive, nevrologiske sannheter om pasienten, ser hun ikke smerten med mindre hun også på en eller annen måte kan berøres av den. Kan hun ikke det, lider hun av en kunnskapsmangel som minner om fargeblindhet. Hun har teoretisk viten om at andre har opplevelser som likner på hennes egen smerte, men hun er ikke i stand til sanse den. Noe av det samme må vi si om bevissthet generelt. Det finnes ingen objektive, distanserte sannheter om andre menneskers bevissthet, bare engasjerte.

Refleksiv kunnskap

Det gjelder ikke bare våre følelser, men også våre tanker, som jo først og fremst var Skjervheims anliggende. Hva slags engasjement ligger til grunn for innsikt i andre menneskers tankeliv? For å svare på det, må vi igjen ta inn over oss forskjellen på tilskuer- og deltakerrollen: Det er umulig å oppfatte andres atferd som mer eller mindre rasjonell så lenge vi ikke ser den som et aktivt bidrag til vår egen vurdering av et tankeinnhold, og det vil si som noe man kan ta stillingtil.

Illustrasjon fra en lærebok i biologi (1908). (Kilde: Wikimedia Commons)

Kanskje naboen og jeg diskuterer værutsiktene for neste uke, og sammen forholder vi oss til tanken «at det vil bli regn». Regnet derimot lar seg ikke affisere av våre meninger. Det bare regner, og det gir ingen mening å ta stilling til det. Og det skyldes ikke at det bare er en materiell eller fysisk prosess, for akkurat det samme måtte vi si om sjelelige eller åndelige prosesser blant våre medmennesker som beskrivelsesobjekter. Objektive prosesser er rett og slett ikke noe det gir mening å ta stilling til.

Alt blir annerledes i det øyeblikk vi oppfatter våre medmennesker ikke som objekter, men som aktive bidragsytere til vår egen tankevirksomhet. Da kan vi ta stilling til dem, og da kan vi vite hva de tenker. Men da er det snakk om refleksiv deltaker-kunnskap, altså om en intersubjektiv og praktisk til forskjell fra en objektiv og teoretisk sannhet. Slik er det også når vi forklarer hva som får folk til å handle som de gjør.

Vanlige årsaksforklaringer beskriver objektive prosesser som vi ikke kan ta stilling til, og da får vi ikke tak på hva som skiller bevisste handlinger fra bevisstløse kroppsbevegelser. Men det trenger ikke bety at det er umulig å forklare andre menneskers handlinger. Det kommer bare an på hva slags handling det er å forklare en handling, og her er mitt Skjervheim-inspirerte forslag: Å forklare et medmenneskes mer eller mindre rasjonelle meninger og handlinger er ikke å beskrive dem. Det er å tilskrive personen kognitivt ansvar for dem, som noe hun står inne for.

Den ubehagelige objektiveringen

Det gjør vi ikke når vi snakker om mentale prosesser som årsakene til en handling. Men en debattleder på TV gjør det når hun sier ting som «NN her mener altså at siden eksportindustrien er i krise, bør kronen devalueres.» NN blir ikke beskrevet, men utfordret til å begrunne og stå inne for sine meninger i den videre debatten. Selv om det ikke alltid er like tydelig, vil jeg tro at normale handlingsforklaringer består i denne typen ansvarstilskrivelse.

Er det ikke dypt menneskelig å kjenne et ubehag ved å få sine handlinger årsaksforklart? Jeg tror ubehaget skyldes en usannhet, nemlig en objektivering av oss som bevisste, rasjonelle vesener. Bevisstheten er ikke en ting, og allerede Sokrates forsto at det ikke finnes objektive, vitenskapelige sannheter om bevissthetens natur. I tråd med det gjør Skjervheims distinksjoner det lettere å se hvor misforstått det er å ville årsaksforklare våre meninger og handlinger.

Noter

1Hans Skjervheim – en kritisk nylesning, Per Otnes, Dag Østerberg, Hans Ebbing og Olav Mjaatvedt, Abstrakt forlag, 2014.

2Deltakar og tilskodar og andre essays, Hans Skjervheim, Aschehoug, 1996.

3Ibid. 73.

bevissthet, fenomenologi, handling, husserl, Kant, objektivering, objektivisme, Skjervheim, transcendentalfilosofi

Hans Skjervheim (født 9. oktober1926 i Voss, død 22. februar1999 i Voss) var en norsk filosof som særlig er kjent for sin tenkning om forholdet mellom naturvitenskap og samfunnsvitenskap. Et hovedtrekk i hans filosofiske virke kom til å bli kritikken av autoriteter. Med sitt magistergradsarbeid fra 1957 engasjerte han seg i en langvarig vitenskapsfilosofisk debatt som har blitt kalt positivismestriden.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Han vokste opp som odelsgutt på gården Skjervheim i Myrkdalen og fikk som ung interesse for naturvitenskap gjennom lesing av farens landbruksvitenskapelige litteratur. Faren, Torstein Skjervheim, var Vossestrands ordfører og utdannet agronom, og ble tidlig oppmerksom på sønnens begavelse.

Han gikk Voss landsgymnas og tok examen artium i 1947. Under tjeneste i Tysklandsbrigaden fikk han interesse for å forklare nazismens bagrunn.[1] Her fikk han også for alvor øynene opp for den tyske filosofiske tradisjon, den gang først og fremst representert ved Adorno og Gadamer. Den filosofiske tilnytningen til tysk åndsliv bevarte han livet ut. Skjervheim studerte først sosiologi under Sverre Holm og Vilhelm Aubert ved Universitetet i Oslo, men skiftet studieretning til filosofi. Våren 1957 tok han magistergraden i filosofi med sosiologi og psykologi som støttefag. I 1959 ble avhandlingen Objectivism and the Study of Man publisert. Senere var han stipendiat ved Fridtjof Nansens Institutt og lærer ved Nansenskolen på Lillehammer. Høsten 1959 reiste til Ludwig-Maximilians-Universität München. Han ble influert av hermeneutikken og markerte seg som kritiker av vitenskapsfilosofien som særlig Arne Næss var frontfigur for i Norge. Næss var også Skjervheims veileder under magistergradsarbeidet, og forholdet dem i mellom var ofte stormfullt, men aldri fiendtlig. I 1964 utgav han sin første monografi, Vitskapen om mennesket og den filosofiske refleksjon. I 1968 utgav han Det liberale dilemma og andre essays som blant annet diskuterte politiske konsekvenser av positivismekritikken. Skjervheim var i utgangspunktet sympatisk innstilt til studentopprøret, men tok etter hvert mer avstand da opprøret samlet seg om autoritær marxistisk ideologi. Selv hadde han ingen partitilhørighet, men var erklært demokrat og en skarp kritiker av alle autoritære ideer.

Skjervheim var stipendiat i filosofi ved Universitetet i Oslo 1964–1969, universitetslektor ved Universitetet i Bergen fra 1971, gjesteprofessor ved Universitetet i Tromsø og deretter professor ved Roskilde Universitetscenter 1974–1975. Han var professor ved Universitetet i Bergen 1982–1991 med et personlig professorat i sosialfilosofi og pedagogisk filosofi.

Skjervheim var sammen med Rune Slagstad med på å grunnlegge Nytt Norsk Tidsskrift på begynnelsen av 1980-tallet.

Hans innflytelse på norsk samfunnstenkning og filosofi har blitt regnet som betydelig[av hvem?] og hans filosofi har særlig blitt formidlet i sentraleuropa gjennom sin venn og kollega Jürgen Habermas. I 2011 ble essayet deltakar og tilskodar kåret til en av de 25 viktigste bidragene til norsk sosiologi i Norsk sosiologisk kanon. Samme essay ble i 2008 kåret til etterkrigstidens tredje viktigste norske sakprosautgivelse i en kåring arrangert av Dagbladet. I 1996 utkom en antologi om Skjervheim tenkning og innflytelse, Regime under kritikk: om Hans Skjervheim i norsk filosofi og samfunnsdebatt[2]

Et årlig filosofiseminar på Voss har siden det ble arrangert første gang i 1996 båret Skjervheims navn.[3] I 2002 utgav Jan Inge Sørbø en Skjervheim-biografi med vekt på hans filosofiske tenkning.[4]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Svein Sundbø utarbeidet i 2002 en fullstendig bibliografi for Nasjonalbiblioteket. Bibliografien inneholder også et appendiks med en om Norsk positivismedebatt 1959-1979 – en selektiv bibliografi Hans Skjervheim – en kronologisk bibliografi over forfatterskapet

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^Svein Sundbø ''Hans Skjervheim – en kronologisk bibliografi over forfatterskapet 1948-2002ISBN 82-7965-064-4
  2. ^Hans Slaattelid (red.) Regime under kritikk: om Hans Skjervheim i norsk filosofi og samfunnsdebatt med bidrag av Johannes Gjerdåker, Harald Grimen, Jon Hellesnes, Annemor Kalleberg, Ragnvald Kalleberg, Hans Kolstad, Ole Didrik Lærum, Steinar Mathisen, Vigdis Songe-Møller, Marta Nesheim, John Nessa, Arne Næss, Trygve Refsdal, Gunnar Skirbekk, Rune Slagstad, Hermund Slaattelid, Rasmus T. Slaattelid, Erik Sølvberg, Fredrik W. Thue, Asbjørn Aarnes 1997 ISBN 8203178375
  3. ^Skjervheimseminaret
  4. ^Jan Inge Sørbø Hans Skjervheim: ein intellektuell biografiISBN 82-521-5720-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

One thought on “Deltakar Og Tilskodar Og Andre Essays Hans Skjervheim

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *